Litt om aviser og litt om strand

Oooooh, jeg har endelig vaert en tur paa stranden. Soendag ettermiddag (forsinket pga problemer med bilen) dro jeg til Sussex (mange engelske navn her) med en amerikaner jeg ble kjent med paa flyet. Der bor det en venn av han, Louie. Louie har bodd her i mange aar og sier han kjempet mot RUF under borgerkrigen, i tillegg til Vietnam og Angola. Hyggelig fyr, men ikke saelig glad i hverken ambassade eller NGO-folk. Naaja, det var stranden som var poenget. Vannvittig flott: helt tom sandstrand, omringet av groenne aaser. Om ikke dette landet etterhvert blir en turistmagnet av dimensjoner er det noen i turistministeriet her som fortjener taesk. Hehe, en jeg snakket med sa at det er det mest inkompetente departementet, og at om hun hadde faatt ansvar for det i et aar skulle hun snu opp ned paa dagens situasjon. Jeg tviler ikke paa at hun hadde klart det.

Ellers var jeg ogsaa innom et hasjroeykbelagt reggaearrangement i loepet av helgen. Rimelig avslappet stemning. De hadde bygget en egen bar for anledningen (hehe, blant byggematerialet var det presenninger fra UNHCR) og grillet fisk. Musikken var absolutt ikke saa verst, og jeg fikk oevd meg paa mange forskjellige maater aa haandhilse paa. Apropos hasj og saann saa er det visst veldig billig, ikke vanskelig aa faa tak i og ikke saerlig mange som bryr seg om at det er ulovlig.

Ellers gaar det fremover med arbeidet, men tiden gaar fort gitt. Mye aa gjoere de siste dagene. Jeg hadde en interessant samtale om aviser her om dagen. I Freetown blir det hver dag utgitt ca 15 aviser. 15 smaa aviser. De har et opplag paa mellom 300 og 2000 eksemplarer. Bortsett fra de som bare eksisterer for aa faa inn litt annonseinntekter: de trykker opp ca 20 eksemplarer som de deler ut til annonsoerene. Hehe. Roeverne. Paa forsiden har de en sak, inni avisen finner du annonsene og et par sider med fotballnyheter hentet fra nettet.

Men noen aviser regnes for aa vaere bra, det er ikke bare toeys og fanteri. Det fokuseres naturligvis mye paa valget her om dagen, i tillegg tar de opp en rekke tema om utvikling. Ogsaa fotball selvfoelgelig. (Premier League er stort her nede, dessverre holder de fleste med feil lag, typisk Liverpool, Man. U og Arsenal. Har bare moett en som holder med Spurs - og han var fra London...) En av aarsakene til at kvaliteten paa avisene er saa som saa er at mange av journalistene ikke er utdannet. I tillegg er det et svaert daarlig betalt yrke, noe som igjen foerer til en del korrupte journalister som dikter opp en historie, viser det til hovedpersonen i historien og sier at det ikke trykkes mot en sum penger. Om summen er stor nok vil det til og med resultere i en fin historie. Det er ogsaa vanlig aa betale for at pressemeldinger kommer paa trykk. Jeg skrev tidligere at de kommer ut hver dag, det var feil. De kommer ikke ut i helgen og andre ganger selgerene har ferie. Av en eller annen grunn har Vendors Association fullstendig kontroll over distribusjonen av aviser. Det vil si at de ikke kommer ut naar de har ferie. Godt at det er radio som er det viktigste mediet her. Ellers var jeg paa en filmvisning paa British Council paa torsdag kveld. Noen engelskmenn som bodde paa samme gjestehus som jeg var her i forbindelse med et mediaprosjekt. De etablerer kontakt mellom skoler her og i hjembyen deres Hull (som er vennskapsby med Freetown), og hjelper elevene med aa lage film om livet sitt, hjemstedet sitt etc. Disse filmene vises saa i motsatt land, i tillegg til at de legges ut paa YouTube (saaklart). Et par av de var ganske gode.

Flerkoneri og saann

Her om dagen hadde jeg en ganske interessant samtale med Farah. På et eller annet vis kom vi inn på at en del menn her har flere koner (han ble oppriktig overrasket over at det var ulovlig i Norge. Selvfoelgelig, muligheten er der for at han bruker ordet kone men at det ikke er snakk om inngått ekteskap. Hm.. det må jeg huske å spoerre om). Selv mente han at det ikke var saerlig bra, fordi det skapte problemer for mannen i fohold til å forsoerge hele familien. Et problem mange (igjen i foelge Farah) loeser ved å overlate kone og barn til seg selv.

Heldigvis er ikke han en av de. Han er utrolig opptatt av å jobbe masse så han kan bygge hus, og soerge for at datteren og soennen får en utdannelse. Spesielt snakker han masse om hvor opptatt han er av at datteren får en god utdannelse. Noe han nok har rett i, for det er ikke barebare å vaere kvinne her. I foelge tradisjonen er kvinner underlegne mannen, de har ikke arverett, eiendomsrett, skal synes men ikke hoeres, med andre ord er de avhengig av mannens godvilje. Vold mot kvinner er et stort problem. Dette gir seg også utslag i politiske valg. Mange kvinner har registrert seg som velgere opp mot valget i juli, flere enn noensinne. Det er bra, men dessverre har det seg sånn at det ikke er uvanlig at kvinnen stemmer det mannen sier hun skal stemme. Det gjelder visstnok hele husholdningen, eventuelle barn over 18 blir også diktert.



Det er dog ikke bare elendighet. I Freetown og andre urbane områder er ikke dette like fremtredende. Det er først og fremst noe som skjer på landsbygden. (En jeg snakket med fortalte meg at å reise rundt og snakke om likestilling og kvinners rettigheter gjerne moetes med beskyldninger om galskap.) I foelge de jeg har snakket med om dette er utdannelse loesningen, god utdannelse. Tidsperspektivet er naturligvis også rimelig langt. Men, det er fint å treffe folk som jobber for endring, og tror at det kan endres. Farah er vel et stjerneeksempel på at det ikke er umulig. I går besoekte jeg familien hans. Kone og soenn på 2 år og datter på 5. I går var det sportsdag paa datterens skole. Hehe, det var et syn. De loep om kapp, hadde sekkeloep, hinket, loep mens de balanserte noe paa hodet osv. Noen av de var saa smaa, saa det var noen misforstaaelser i forhold til hva som skulle gjoeres. Foer de begynte skulle de marsjere rundt i skolegaarden. Det var tydelig at dette var noe de hadde oevd paa, men likevel var det noen som plutselig marsjerte litt i sin egen retning. Unger er herlige. Her venter Kidsa på at idrettsdagen skal begynne.


Vel, dette ble mye alvor (og naturligvis litt forenklet). En annen ting jeg har lagt merke til er hvordan saa aa si hver eneste vegg o.l. langs veier og fortau blir utnyttet til aa sette opp en liten salgsbod. I tillegg er det en rekke selgere som gaar rundt, dvs baerer varene de selger. Hehe, en gang resulterte det i at panseret paa Farahs bil ble en buksebutikk. Da vi kom tilbake til bilen etter et internettkafebesoek hadde noen lagt bukser de solgte ut over panseret. Bilbuksebutikk......

Reggae Union

Her en dag, det var vel mandag, stoppet vi paa vei hjem for aa kjoepe frukt (mmmmm papaya). Paa vei tilbake til bilen ble Farah vinket bort til fire unge menn. Tre av dem var Rastafari, den fjerde saa mer streit ut: rutete skjorte og dokumentmappe under armen. De hvisket litt, eller, proevde aa hviske, jeg hoerte noen stave D-O-R-T-E. Farah kom tilbake til meg og gav meg et papir hvor det stod: To Dorte. United Nations (tror kanskje noen sier jeg jobber for FN til andre enn politifolk...naaja) Det viste seg at det var en invitasjon til 1-aarsjubileet til Reggae Union Sierra Leone. Er det ikke herlig? Dagen skal feires med konserter paa en strand her paa loerdag. De ville ogsaa introduseres. De hadde navn som Africa Rubee og Obi-Phrase. De var ordentlig hyggelige, gleder meg til aa faa hoere litt livemusikk.
Ellers maa jeg bare beklage den daarlige oppdateringen. Nettet her er utrolig tregt, og av en eller annen grunn kommer jeg ikke inn paa bloggersiden. Derfor har jeg alliert meg med min soester som naa legger ut ting jeg sender henne paa e-post.

Bilkjoering og korrupte politimenn

I gaar kveld landet jeg i Freetown. Farah, som er en sjaafoer som jeg har blitt satt i kontakt med av en forsker fra UiO som var her foer jul, moette meg paa flyplassen. For aa komme til byen maa man ta en flyferge, dessverre var noen saa uheldig at den siste var gaatt foer vi kom til kaien. Dermed maatte vi kjoere til Freetown i stedet. En tur jeg har hoert skal vaere lang: ca 3 timer. 3 timer paa daarlige veier. Men, jeg tenkte at det var jo ikke saa ille, selv om det var veldig moerkt gjorde det jo at jeg fikk se mer underveis enn hva en flyferje kunne tilby. Humoeret holdt seg paa det nivaaet lenge, og veien var slett ikke det verste jeg har sett (jmf posten om bussturen vaar i Kambodsja). En del hull, men noen steder var hullene saa store at groeften var blitt vei, saa da kjoerte vi bare i groeften i stedet.

Men det tok lang tid. Veldig lang tid. Punkterte gjorde vi ogsaa underveis. Og kjorte oss vill. Hehe, jeg var ikke fremme der jeg skulle bo foer kl 5 i morges (dvs ca 7 timers kjoeretur), sulten som en ulv. I tillegg kjoerte vi gjennom en rekke check points. Der var det et par forsoek paa bestikkelser (foerste gang jeg opplever det tror jeg), men Farah sa saa fint at naar det skjer skal jeg bare si at jeg ikke har penger, at jeg jobber for FN og kommer til aa si det til noen. Det funket faktisk... Selv om jeg synes det var litt vanskelig aa lyve for politiet, og endte opp med aa vri litt paa en setning saann at jeg ikke loey helt, bare forklarte litt tvetydig at jeg skulle jobbe med FN. Og det skal jeg jo paa et vis altsaa. Men ikke alle politifolkene proevde seg, de fleste slapp oss gjennom etter et par spoersmaal og en titt i bagasjerommet. Jeg satset paa aa smile, svare paa spoersmaalene og ikke se ut som troebbel....

Idag har jeg byttet hotell. Fant et billigere et (eller rettere sagt, Farah fant et. Han er utrolig god aa ha, fikser og trikser, hadde ikke kommet meg saerlig mye rundt uten han). Det er like fint (men uten svoemmebasseng, det ligger heller ikke ved stranden, men den kan jeg besoeke uansett). Jeg har ogsaa snakket med min kontakt i UN Radio, gitt ham cd'er saa jeg kan faa kopier av radioprogram og laget avtale om intervju. Saa noe skjer, saa faar vi se hva jeg faar ut av det.

Jeg har det bra. Jeg har faatt meg et sim-kort (nr mitt er: +123 76 46 21 02, tror det blir riktig fra Norge), og har sett en del av byen fordi det ble litt kjoering mellom hoteller i dag. Jeg har ogsaa spasert litt paa stranden og har snakket med folk. Folk er veldig hyggelige her, og alle jeg har snakket med saa langt hoerer paa UN Radio og liker den...hehe. Og forresten, hvordan kunne jeg glemme aa skrive det! Jeg skal vaere gjest i et radioprogram og snakke om medier i Norge. Haha, om noen har noen gode poenger jeg kan bruker sier jeg ikke nei takk. Jeg synes det er morsomt, men ogsaa litt skummelt. Om ikke kommer med gode ideer purrer jeg.