lørdag, november 25, 2006

Jenter hopper - gutter løper

Er jeg sur og tverr som reagerer på dette skiltet og synes at det er litt, hm...hva skal jeg si, teit, bakstreversk? At jenter hopper hoppetau og gutter løper når de leker på og rundt bagasjebeltet på Gardermoen er kanskje noe alle vet....?

torsdag, november 02, 2006

Mer om buss

I dag er det siste dagen i Bangkok og jeg (Turi) har faatt the Doors paa hjernen og synger "show me the way to the next whiskeybar....oh, don't ask why". Hvorfor? Aner ikke. Kanskje jeg er litt trist for at jeg skal reise hjem til snoe og kulde, kjenner at jeg er ikke helt fornoeyd med at ferien min er ferdig.
Men jeg maa bare skrive litt mer om den sinnsyke bussturen vaar (fra Siam Reap), som for min del startet med at en gutt paa setet foran oss til venstre satt med en gresshoppe i haaret. En stor gresshoppe. Jeg pirker i Dorte og hvisker at "den gutten har en gresshoppe i haaret", og Dorte foreslaar at vi skal advare gutten om gresshoppen. Men det er absolutt ikke noedvendig, for foer vi vet ordet av det, tar gutten et godt tak i gresshoppen og plasserer den midt oppaa hodet. Kanskje for at den skulle se bedre? Da tenkte jeg"hva er dette for en busstur". Og som Dorte har skrevet, den ble MYE verre. For aa vaere helt aerlig; da bussen ble tauet av en traktor gjennom det verste omraadet, og formelig forsvant ned i en dyp groeft av gjoerme og vann, trodde jeg aldri vi skulle komme oss frem. Ikke minst siden vi allerede hadde vaert gjennom hvem vet hvor mange stopp for aa reparere bussen.
Bussen ble forresten fullstendig oedelagt paa turen. Vi hadde blant annet to punkteringer, en girkasse som streiket, en haandbrekk som ikke eksisterte og flomvann overalt. Men da hadde vi jo ogsaa kjoert ned i et utall dype hull, eller krater tror jeg faktisk det var.
Saa konklusjonen er, jeg er dypt og inderlig imponert over bussjaafoeren vaar, han er min nye helt. Uansett hvor ille alt var, var han like blid, og tok alt med fatning og stoisk ro.
Enden paa hele marerittet ble at vi bestemte oss for aa ta inn paa skikkelig hotell, og vaere litt snille med oss selv. Saa da vi ankom Bangkok kjoerte vi til The Manhattan Hotel. Og det er det goeyeste hotellet av alle, for der hadde de utendoers svoemmebasseng, buffetfrokost og badekaaper og toefler paa rommet!!! Ahh, fryd og glede. Og badekaapebilder kommer....!






















Angkor


Tenk at vi har glemt aa skrive om Angkor!

Vi leide sykler og dro av gaarde tidlig om morgenen. Syklene var et kapittel for seg selv. Med haanden paa hjertet: Sykkelen jeg fikk var den verste jeg noen gang har syklet paa (verre enn sist gang for de som husker de syklene). Og vi skulle tilbringe 12 timer og ca 40 km sammen. Den var liten og setet satt bom fast saa beina var ikke i naerheten av aa "vaere utstrakt under troeingen". Bremsene var daarlige, og setet saa hardt saa hardt. Jeg hadde veldig vondt i rompen baade underveis og etterpaa (men dagen etterpaa fikk vi massasje saa da var alt glemt). Generelt var den altsaa i en miserabel tilstand. Men, jeg elsker aa sykle. Jeg elsker ikke minst aa sykle i Angkor, saa det var litt en fest likevel. (Men skal ikke stikke under en stol at jeg var litt misunnelig paa de som hadde skikkelige sykler, samt paa Turi som hadde et mykt setet som var hoeyt nok, selv om ikke sykkelen hennes heller var en blomst.)




























For det er jo saa fint der. Ruiner, apekatter, jungel og mennesker i en fin blanding. Til og med noen elefanter var det der. For ikke aa glemme grisene som kjoerte moped. De stakkars krekene var bundet fast bakpaa mopeder, liggende med beina i vaeret. Lydene de laget tilsa ikke at de koste seg.

Jeg gidder ikke aa proeve aa forklare hvor flott det er, legger heller ut noen bilder naar jeg kommer hjem for AKKURAT NAA gikk kameraet mitt tomt for batteri. Hehe.








onsdag, november 01, 2006

Ibsens kvinne i Vietnam

Vi har vaert litt trege journalister og ikke funnet noen som vil ha intervjuet vaart med Et Dukkehjemfolka naa som premieren har vaert. Derfor legger vi det ut her i stedet for :-)

Ibsens kvinne i Vietnam

- Ibsen skapte Nora for meg. Han skrev rollen for min mor, min bestemor, mine søstre og mine tanter. Generelt skrev han rollen for alle kvinner.

Henrik Ibsen evner fremdeles å sette fokus på kvinnens rolle i samfunnet og familien. Den 28 oktober har Et Dukkehjem premiere i Vietnam. For første gang skal et vietnamesisk publikum følge konflikten i familien Helmer. Over 100 år etter at hun forlot mann og barn for første gang, er Nora fremdeles like aktuell.

I rollen som Nora finner vi en av Vietnams fremste og mest kjente skuespillere. Le Khanh er for vietnamesere flest intet mindre enn en superstjerne. Internasjonalt er hun blant annet kjent fra spillefilmen Når solen står som høyest (2000). Vi møter henne under prøvene til stykket, i det ærverdige Youth Theatre i Hanoi. På scenen står det etter hvert så kjente ekteparet Nora og Torvald Helmer. Språket er fremmed, men handlingen er likevel kjent.

Dette er noe både teateret, skuespillere og regissør lenge har hatt lyst til å se på en vietnamesisk teaterscene. I lengre tid har teateret planlagt å sette opp et Dukkehjem av Henrik Ibsen, et stykke som aldri har blitt spilt i Vietnam før. Tilfeldigvis sammenfalt deres planer med den norske Ibsen-festivalen. Resultatet ble en stjernespekket oppsetning, som også skal på turne til Ho Chi Minh City.


Et vietnamesisk dukkehjem

Det er tydelig at hovedrolleinnehaveren er svært oppglødd over endelig å ha fått sjansen til å spille Nora. Le Khanh kjenner stykket svært godt, og legger stor vekt på betydningen av å sette opp “Et Dukkehjem”.

Hun er overbevist om at Ibsen har et viktig budskap å formidle til mennesker, ikke bare i Vietnam, men over hele verden. -Jeg tror Ibsen oppfant Nora for å beskrive et kjernetema for kvinner. Generelt tror jeg kvinner er opptatt av å bringe lykke til menn, fordi de da føler seg elsket, sier hun engasjert. Gjennom hele intervjuet viser hun at dette er et tema som opptar henne, og som hun har reflektert mye over. Det blir fort klart at dette er en kvinne som har mer å fare med enn bare skjønnhet og skuespillertalent. Selv leste hun “Et Dukkhjem” for første gang da hun var 15 år, og har hatt lyst til å spille Nora siden.

- Jeg er veldig imponert over hvordan Ibsen beskriver tema og problemstillinger som fremdeles er svært aktuelle i Vietnam. Jeg har en følelse av at vietnamesiske kvinner er svært avhengige av sine menn, og at de lener seg veldig på dem - selv når de drømmer om hvordan livet deres skal bli.

Likestilling i Vietnam

Likestillingskampen har kommet langt i Vietnam. Mange år med krig har hatt en fordelaktig konsekvens for kvinnesynet. I kampen både mot koloni- og okkupasjonsmakter har kvinnene deltatt på lik linje med menn. Dermed har kvinnene fått vise at de er i stand til å utføre de samme oppgavene som menn. Et resultat er at 27 prosent av representantene i parlamentet er kvinner. Dette er betydelig flere enn i land som USA (14,8%) og Storbritannia (17,9%).

Vietnamesisk lov stadfester at kvinner og menn er likestilte. Lovverket beskytter også kvinnen på flere felt, blant annet kvinner som ønsker å ta ut skilsmisse. Skilsmisser er dog et område der praksis ikke stemmer overens med mulighetene som lovverket gir. Khanh mener at det er vanskelig for kvinner å gjøre som Nora Helmer, og gå fra sine ektemenn.

- Det er en stor sorg for kvinner at alt de ofrer for ektemennene ikke alltid blir forstått og satt pris på. Slik jeg ser det, er kvinner i Vietnam i en svært vanskelig situasjon, og det er nesten umulig for dem å forlate mannen, sier hun. Men hun synes likevel ikke at “Et Dukkehjem” tar opp en konflikt som hovedsaklig gjelder kvinner.

- Jeg er fullstendig enig med forfatteren om at problemene som blir beskrevet i “Et Dukkehjem” ikke er et problem for kvinner, men et problem for samfunnet. I vårt samfunn burde alle ha rett til å være seg selv, og være en jeg-person, understreker hun.


Likeverd

At “Et Dukkehjem” beskriver et samfunnsproblem, mer enn et kvinneproblem, er regissøren av stykket helt enig i. Le Hung oansker å formilde et budskap særlig til menn. Mann og kvinne kan kun ha et fullstendig liv når de to er likeverdige i et ekteskap. Og hvis en kvinne oppdager at hun ikke er likeverdig, men en dukke slik som i Ibsenstykekt, da bør hun forlate ham, mener han. Av den grunn har han ikke gjort store endringer i stykket. Teksten er direkte oversatt fra originalversjonen. Det eneste er at stykket er kortet ned, for at det ikke skal vare i fulle tre timer. Regissørne bruker dessuten musikk som et viktig virkemiddel. Dramatiske sekvenser avsluttes med rungende musikalske punktum, som effektivt bidrar til å understreke det kontroversielle og alvorlige budskapet. Og valget av musikk er absolutt ingen tilfeldighet. - Den har jeg hentet fra “Carmen”. Når du tenker over det er Carmen og Nora ganske like, mener han.

Ingenting er overlatt til tilfeldighetene av regissøren. Mens prøvene pågår viser han stor iver i å få både skuespillerne og lyd- og lysteknikerne til å gjøre akkurat som han vil. Med tilsynelatene utømmelig energi farer han over scenen og instruerer absolutt alle de involverte, og viser svært tydelig at han har krystallklare meninger om hvordan stykket skal bli seende ut. Selv antall skritt over scenen blir lagt merke til hos regissøren med argusøyne. Men så er det også et viktig stykke det er snakk om. Hung har i likhet med hovedrolleinnehaveren hatt lyst til å sette opp “Et Dukkehjem” lenge, nærmere bestemt i 17 år.

- Da jeg leste det for første gang, tenkte jeg at Ibsen ikke skrev stykket kun for Norge, han skrev det for Vietnam også.