Berlin, mon amour

Ja – det er strålende her. Leiligheten i Rykestrasse er et utmerket utgangspunkt for en god blanding av masterskriving og hygge. Innen en radius av 50 m (ca...) har vi alt vi trenger: Marked, supermarked, barer, kafe (med og uten internett), grønnsakshandel, bakeri, skobutikk…. Og en rekke tyskere så klart. Sistnevnte trenger vi for å nå målet om at før vi drar hjem skal vi ha snakket med minst fem stykker av dem. Foreløpig ligger vi særdeles dårlig an – hva i all verden snakker man med tyskere om, hva er den ultimate åpningsreplikk?

Volkpark Friedrichshain er blant favorittstedene for frisk luft. En utmerket park for joggeturer. Kanskje først og fremst fordi jeg til tross for flere turer dit fremdeles ikke skjønner helt hvordan den henger sammen (og så stor er den heller ikke, jeg tror heller årsaken ligger i en liten topp som man jogger rundt og rundt og oppover på en gang – for min del vil det si at nordsørøstvest forsvinner litt). Dermed blir alle turene små eventyr: aldri kjedelige eller rutinepregede, heller en forfriskende utfordring for stedssansen, og gjerne litt lengre enn planlagt.

Hausbar er også fin. Det er en liten bar med mørkerøde vegger og englemalerier i taket (som det for øvrig ”er høyt under”… - om det også gjelder i overført betydning har jeg ingen formening om), toalettveggene er gullfarvet. Fabelaktig!

Ellers er det veldig høst her. Det vil si at det er masse fargerikt løv rundt om i hele byen (som for øyeblikket for vår del består av Prenzlauer Berg og Mitte – vi er veldig bydeltro), og - dette sier jeg uten ironisk distanse: det er så flott det! Mange store trær i byen er en utmerket ide. Her om dagen gikk vi også forbi en stor stor haug med sammenrakte blader som lå på et gatehjørne. Den nærmest ropte og tryglet om å bli hoppet i, men vi klarte å kontrollere hoppeimpulsen (typisk pga angst for å få kjeft av den som hadde stått for rakingen).

(Men, vi får jobbet også altså. Tilbringer mange timer foran skjermen og produserer og produserer.)

Flyferje

Minnet meg om Askøyfergen. Ikke selve fergen, men det at man stilte seg i kø på kaien etc.

Heldigvis nådde vi flyfergen på vei til flyplassen - Lungi. Underveis satt vi oppe i kafeen og ble underholdt av diverse musikkvideoer. En god blanding av småfrekke låter og religiøse låter med refreng som dette: "I am not for you Satan, I belong to Jesus." og kryssklipping mellom syngemann med cowboyhatt, en gjeng dansedamer i gule striper og klipp fra en påskefilm om Jesus korsfestelse. (Religion er ganske sentralt i SL, plakater som dette henger overalt:)
Men da vi kom til Lungi fortalte folk som jobbet der at flyet mitt var innstilt, og at jeg måtte komme tilbake til samme tid i morgen. Jeg forsøkte å finne en fra Brussel Airlines, men kontoret var stengt. Folk rundt meg fortsatte å mase om at jeg måtte dra tilbake til Freetown, noe som var lite fristende for det tar jo ca et døgn å komme seg fram og tilbake. Heldigivs åpnet kontoret ikke lenge etter, og det viste seg at det var mulig å bli med et BA-fly som skulle gå noen timer senere enn mitt. Så, i løpet av noen minutter ble fortvilelse erstattet av lettelse, og sammen med tre andre (to fra Leger Uten Grenser, og en fransk FN-mann) tilbrakte jeg noen timer på flyplasshotellet, dvs svømmebasseng og mat og drikke på flyselskapets regning. Faktisk viste det seg at den nye reiseplanen var ganske bra. Utover at ventetiden ble tilbragt på et hotell i stedet for en liten, sliten, varm flyplass, hadde jeg tre seter for meg selv på flyet, og mellom London og Oslo fikk jeg Businessbillett. Dermed kunne jeg tilbringe ventetiden der i Businessloungen = frokost, kaffe, aviser etc. Sånn luksus er jeg ikke vant til.

Why we love UN Radio

Snodig at de tre ukene er over, i morgen reiser jeg hjem. Maa inroemme at det jeg faktisk ser mest fram til er aa snakke norsk igjen, tre uker med kun engelsk har absolutt gaatt greit, men et par telefoner hjemmefra fikk meg til aa innse hvor deilig det var aa snakke norsk ogsaa. Ellers lover jeg aa legge ut noen bilder paa de forskjellige postene saa snart jeg kommer hjem.

De siste dagene har jeg forsoekt aa faa gjort alt som har blitt utsatt tidligere. For eksempel aa intervjue presidenten i SLAJ (Sierra Leone Accosiation of Journalists). Han har hatt en tendens til aa stikke av hver gang jeg har naermet meg, men i dag fikk jeg endelig snakket med han. Og det viste seg aa vaere verdt aa vente paa, heldigvis. Ellers kunne jeg nok fint ha vaert her en uke til eller to, men jeg haaper jeg har nok informasjon saann som det er naa.

Jeg har ogsaa intervjuet en del lyttere: studenter jeg fikk kontakt med via oppslag paa et par universiteter. Responsen paa de var overveldende, over 30 stk meldte sin interesse. Noe som er enda mer overveldende er hva de forteller meg. De er saa glade i UN Radio at det nesten er for godt til aa vaere sant. (I foelge en metodebok er jeg naa i en fase hvor jeg synes dette er goey, og dermed vil fortelle om det og komme med sitater fra intervjuer og saann. Men, be aware, neste fase er den agressive, oppgitte fasen hvor jeg kommer til aa frese saa snart noen sier "masteroppgave". Noe sier meg at jeg har vaert der allerede....) Naa, bare for aa oppfylle forventningene, kan jeg blant annet fortelle at en ung mann sa at UN Radio har faatt han til aa innse at det er galt aa slaa kvinner. En annen fortalte at han vurderte aa registrere seg to ganger i forbindelse med det kommende valget, men ombestemte seg etter aa ha hoert paa radioen at det var en daarlig ide. En tredje saa ikke poenget i aa registrere seg i det hele tatt, men forstod hvorfor hun burde gjoere det etter aa ha hoert paa UN Radio.


Over til noe annet som jeg er litt usikker paa om det er riktig aa dele paa et sted som dette, men siden det bare er folk som kjenner meg som leser det likevel, er det ikke saa noeye. Jeg ville vel fortalt det likevel. Jeg vil nemlig skrive litt om aa tisse. Dere som kjenner meg vet at jeg ikke er saa altfor fin paa det, men et par ganger her har jeg vaert blitt litt usikker naar noen har vist meg "toalettet". Paa en restaurant/bar paa stranden ble jeg vist til en sirkel av trestokker med en aapning, inni var det, som det er mye av paa stranden, sand. Jeg gikk tilbake og spurte om veien til toalettet en gang til for aa vaere helt sikker, men joda, jeg skulle tisse i sanden. Heldigivs var det moerkt. Et annet sted paa stranden hadde en lignende loesning, men med doer i det minste. Og i stedet for sand var det stein(klippeaktig)golv der. Jeg forventet et slags hull i golvet, men neida. Det fantes dog en stor toenne med vann saa man kunne skylle golvet etterpaa.

God paaske til alle sammen. Gleder meg til aa se dere igjen.

Apekatten Bruno

Jeg har helt glemt aa fortelle historien om Bruno. Bruno er en sjimpanse som mange her er oppriktig redde for, selv om det ogsaa i stor grad er en ting man tuller og toeyser med (hvis ikke du er grei kommer Bruno og tar deg...). Like utenfor Freetown er det et omraade hvor turister kan kjoere rundt og se paa sjimpanser (hvis jeg har forstaatt det riktig). For et par aar siden ble en bil angrepet av en flokk sjimpanser med Bruno i spissen. Bruno dro sjaafoeren ut av bilen, rev han i stykker (les: drepte), og skadet en av turistene ganske ille. Etter angrepet stakk de av, og til tross for omstendelig jakt ble Bruno aldri fakket. Bruno er fremdeles der ute et sted. Stor, sterk og sint. Og som sagt, folk er bekymret for at de skal vaere saa uheldig aa moete paa han en dag.

Ellers saa var jeg paa radioen paa onsdag. Jeg tror det gikk saann rimelig bra, men var litt nervoes, og husker ikke helt hva jeg egentlig sa. At det var en runde nr to med spoersmaal kom veldig plutselig paa. Jaja, i foelge programlederen var jeg flink fordi jeg svarte paa spoersmaalene i stedet for aa holde en tale om noe helt annet, hehe, kanskje fordi jeg ikke har vaert paa medietreningkurs. I dag har jeg hatt fri, og vaert paa stranden med Farah og Finah, konen hans. Nok en fantastisk flott strand, skulle gjerne hatt tid til flere slike dager.

Litt om aviser og litt om strand

Oooooh, jeg har endelig vaert en tur paa stranden. Soendag ettermiddag (forsinket pga problemer med bilen) dro jeg til Sussex (mange engelske navn her) med en amerikaner jeg ble kjent med paa flyet. Der bor det en venn av han, Louie. Louie har bodd her i mange aar og sier han kjempet mot RUF under borgerkrigen, i tillegg til Vietnam og Angola. Hyggelig fyr, men ikke saelig glad i hverken ambassade eller NGO-folk. Naaja, det var stranden som var poenget. Vannvittig flott: helt tom sandstrand, omringet av groenne aaser. Om ikke dette landet etterhvert blir en turistmagnet av dimensjoner er det noen i turistministeriet her som fortjener taesk. Hehe, en jeg snakket med sa at det er det mest inkompetente departementet, og at om hun hadde faatt ansvar for det i et aar skulle hun snu opp ned paa dagens situasjon. Jeg tviler ikke paa at hun hadde klart det.

Ellers var jeg ogsaa innom et hasjroeykbelagt reggaearrangement i loepet av helgen. Rimelig avslappet stemning. De hadde bygget en egen bar for anledningen (hehe, blant byggematerialet var det presenninger fra UNHCR) og grillet fisk. Musikken var absolutt ikke saa verst, og jeg fikk oevd meg paa mange forskjellige maater aa haandhilse paa. Apropos hasj og saann saa er det visst veldig billig, ikke vanskelig aa faa tak i og ikke saerlig mange som bryr seg om at det er ulovlig.

Ellers gaar det fremover med arbeidet, men tiden gaar fort gitt. Mye aa gjoere de siste dagene. Jeg hadde en interessant samtale om aviser her om dagen. I Freetown blir det hver dag utgitt ca 15 aviser. 15 smaa aviser. De har et opplag paa mellom 300 og 2000 eksemplarer. Bortsett fra de som bare eksisterer for aa faa inn litt annonseinntekter: de trykker opp ca 20 eksemplarer som de deler ut til annonsoerene. Hehe. Roeverne. Paa forsiden har de en sak, inni avisen finner du annonsene og et par sider med fotballnyheter hentet fra nettet.

Men noen aviser regnes for aa vaere bra, det er ikke bare toeys og fanteri. Det fokuseres naturligvis mye paa valget her om dagen, i tillegg tar de opp en rekke tema om utvikling. Ogsaa fotball selvfoelgelig. (Premier League er stort her nede, dessverre holder de fleste med feil lag, typisk Liverpool, Man. U og Arsenal. Har bare moett en som holder med Spurs - og han var fra London...) En av aarsakene til at kvaliteten paa avisene er saa som saa er at mange av journalistene ikke er utdannet. I tillegg er det et svaert daarlig betalt yrke, noe som igjen foerer til en del korrupte journalister som dikter opp en historie, viser det til hovedpersonen i historien og sier at det ikke trykkes mot en sum penger. Om summen er stor nok vil det til og med resultere i en fin historie. Det er ogsaa vanlig aa betale for at pressemeldinger kommer paa trykk. Jeg skrev tidligere at de kommer ut hver dag, det var feil. De kommer ikke ut i helgen og andre ganger selgerene har ferie. Av en eller annen grunn har Vendors Association fullstendig kontroll over distribusjonen av aviser. Det vil si at de ikke kommer ut naar de har ferie. Godt at det er radio som er det viktigste mediet her. Ellers var jeg paa en filmvisning paa British Council paa torsdag kveld. Noen engelskmenn som bodde paa samme gjestehus som jeg var her i forbindelse med et mediaprosjekt. De etablerer kontakt mellom skoler her og i hjembyen deres Hull (som er vennskapsby med Freetown), og hjelper elevene med aa lage film om livet sitt, hjemstedet sitt etc. Disse filmene vises saa i motsatt land, i tillegg til at de legges ut paa YouTube (saaklart). Et par av de var ganske gode.

Flerkoneri og saann

Her om dagen hadde jeg en ganske interessant samtale med Farah. På et eller annet vis kom vi inn på at en del menn her har flere koner (han ble oppriktig overrasket over at det var ulovlig i Norge. Selvfoelgelig, muligheten er der for at han bruker ordet kone men at det ikke er snakk om inngått ekteskap. Hm.. det må jeg huske å spoerre om). Selv mente han at det ikke var saerlig bra, fordi det skapte problemer for mannen i fohold til å forsoerge hele familien. Et problem mange (igjen i foelge Farah) loeser ved å overlate kone og barn til seg selv.

Heldigvis er ikke han en av de. Han er utrolig opptatt av å jobbe masse så han kan bygge hus, og soerge for at datteren og soennen får en utdannelse. Spesielt snakker han masse om hvor opptatt han er av at datteren får en god utdannelse. Noe han nok har rett i, for det er ikke barebare å vaere kvinne her. I foelge tradisjonen er kvinner underlegne mannen, de har ikke arverett, eiendomsrett, skal synes men ikke hoeres, med andre ord er de avhengig av mannens godvilje. Vold mot kvinner er et stort problem. Dette gir seg også utslag i politiske valg. Mange kvinner har registrert seg som velgere opp mot valget i juli, flere enn noensinne. Det er bra, men dessverre har det seg sånn at det ikke er uvanlig at kvinnen stemmer det mannen sier hun skal stemme. Det gjelder visstnok hele husholdningen, eventuelle barn over 18 blir også diktert.



Det er dog ikke bare elendighet. I Freetown og andre urbane områder er ikke dette like fremtredende. Det er først og fremst noe som skjer på landsbygden. (En jeg snakket med fortalte meg at å reise rundt og snakke om likestilling og kvinners rettigheter gjerne moetes med beskyldninger om galskap.) I foelge de jeg har snakket med om dette er utdannelse loesningen, god utdannelse. Tidsperspektivet er naturligvis også rimelig langt. Men, det er fint å treffe folk som jobber for endring, og tror at det kan endres. Farah er vel et stjerneeksempel på at det ikke er umulig. I går besoekte jeg familien hans. Kone og soenn på 2 år og datter på 5. I går var det sportsdag paa datterens skole. Hehe, det var et syn. De loep om kapp, hadde sekkeloep, hinket, loep mens de balanserte noe paa hodet osv. Noen av de var saa smaa, saa det var noen misforstaaelser i forhold til hva som skulle gjoeres. Foer de begynte skulle de marsjere rundt i skolegaarden. Det var tydelig at dette var noe de hadde oevd paa, men likevel var det noen som plutselig marsjerte litt i sin egen retning. Unger er herlige. Her venter Kidsa på at idrettsdagen skal begynne.


Vel, dette ble mye alvor (og naturligvis litt forenklet). En annen ting jeg har lagt merke til er hvordan saa aa si hver eneste vegg o.l. langs veier og fortau blir utnyttet til aa sette opp en liten salgsbod. I tillegg er det en rekke selgere som gaar rundt, dvs baerer varene de selger. Hehe, en gang resulterte det i at panseret paa Farahs bil ble en buksebutikk. Da vi kom tilbake til bilen etter et internettkafebesoek hadde noen lagt bukser de solgte ut over panseret. Bilbuksebutikk......

Reggae Union

Her en dag, det var vel mandag, stoppet vi paa vei hjem for aa kjoepe frukt (mmmmm papaya). Paa vei tilbake til bilen ble Farah vinket bort til fire unge menn. Tre av dem var Rastafari, den fjerde saa mer streit ut: rutete skjorte og dokumentmappe under armen. De hvisket litt, eller, proevde aa hviske, jeg hoerte noen stave D-O-R-T-E. Farah kom tilbake til meg og gav meg et papir hvor det stod: To Dorte. United Nations (tror kanskje noen sier jeg jobber for FN til andre enn politifolk...naaja) Det viste seg at det var en invitasjon til 1-aarsjubileet til Reggae Union Sierra Leone. Er det ikke herlig? Dagen skal feires med konserter paa en strand her paa loerdag. De ville ogsaa introduseres. De hadde navn som Africa Rubee og Obi-Phrase. De var ordentlig hyggelige, gleder meg til aa faa hoere litt livemusikk.
Ellers maa jeg bare beklage den daarlige oppdateringen. Nettet her er utrolig tregt, og av en eller annen grunn kommer jeg ikke inn paa bloggersiden. Derfor har jeg alliert meg med min soester som naa legger ut ting jeg sender henne paa e-post.